Ingeniør og Arkitektfirma

Bilde
Frelsesarmeens krikgsskole slik den fremstår i dag – Delvis ombygget i år 2000 v. Ark. Andresen – Formål – hybelhus.

Fortelling fra 3 damer som har tjenestegjordt for Frelsesarmeen i 45.
I 1966 startet tre unge damer på Frelsesarmeens Krigsskole i Enebakkveien i Oslo. Anne Marie Levang (Skivik) fra Haugesund, Marit Krumsvik (Urke) fra Volda og Inger Marit Nygård (Thomassen) fra Skien hadde alle fått et sterkt kall om å bli offiserer i Frelsesarmeen.
– På den tiden var det ganske strengt på krigsskolen. Jeg husker vi bare kunne ta med oss fem personlige ting hjemmefra, og lyset på rommet måtte skrus av kl 22 hver kveld, minnes Anne Marie.
– Også var det egen trapp for kvinnelige og mannlige kadetter. Guttene fikk bruke hovedtrappa på skolen, mens vi jentene måtte bruke baktrappa. Det er godt at noen ting har gått fremover her i verden, sier Inger Marit med et smil.

Offiser i 45 år
Nylig kunne de tre damene motta nålen for 45 års tjeneste i Frelsesarmeen. Tjenesten har vært i både inn- og utland, korps, institusjoner, offiserskolen og HK. Og de er alle tre glade for at de har fått muligheten til å gjøre en forskjell for mennesker de har møtt i sin lange tjeneste.
– Et av mine sterke FA-minner er fra tjenesten i Kongo. Da opplevde jeg på et møte at hundrevis av mennesker strømmet til botsbenken. Det var et åndelig høydepunkt for meg, sier Inger Marit.
– Akkurat nå er jeg besøksoffiser for pensjonerte offiserer. Da er det fantastisk å få oppleve at troen holder helt ut hos de gamle. Selv ved livets slutt kan de smile og holde fingeren i været, sier Marit.

Frelsesarmeens begynnelse – internasjonalt
Frelsesarmeen ble startet i Øst-London i 1865 som en evangelisk vekkelsesbevegelse. Grunnleggerne Catherine og William Booth hadde bakgrunn fra Metodistkirken, men brøt med disse og startet sitt eget arbeid blant mennesker som ikke ble nådd av tradisjonelle kirkesamfunn. Herunder fattige, alkoholikere, prostituerte og kriminelle. I starten kalte de seg Christian Revival Association. De ville opprinnelig ikke starte en egen menighet, men hjelpe folk inn i eksisterende menigheter. Men de nyomvendte ville ikke forlate Catherine og William Booth og de kristne kirkene ville ikke ta dem til seg. Derfor så ekteparet Booth seg nå nødt til å starte sitt eget arbeid for de nyeomvendte. Fortsatt ville de ikke starte en ny kirke eller menighet så de kalte seg nå East London Christian Mission. Først da arbeidet startet utenfor Øst-London kalte de seg Christian Mission.
Den kristne misjon drev ett godt arbeid og mange var nysgjerrige på dem. Catherine Booth var teologen og William Booth var organisatoren. Begge var de særs gode forkynnere. Mange av dem som sluttet seg til Den kriste misjon var med å forme den. Blant disse første salvasjonistene nevner vi George Scott Railton, som var William Booths første sekretær og senere Frelsesarmeens første kommandør. Elija Cadman som var tidligere skorsteinsfeier, Frederick de Latour Tucker, som senere ble gift med Booths datter. Elwin Oiphant var prest i den engelske kirke og John Lawley reiste sammen med William Booth på mange av hans evangeliseringskampanjer verden over. Av kvinnene kan vi nevne Mildred Duff den som skrev en mengde bøker og skrifter, hvor flere er oversatt til norsk. Alle barna til Catherine og William Booth gjorde en stor innsats. Spesielt Emma Booth-Tucker og Kate Booth. Det gjorde også Bramwell Booth, som var Williams nærmeste medarbeider. Bramwell ble senere Frelsesarmeens andrDet nittende århundre var preget av mange store vekkelser. Den norske kirke var fram til dette enerådende, men på denne tiden kom en rekke kristne «vekkelser» over landet. Den haugianske vekkelsen med Hans Nielsen Hauge hadde stor innflytelse, men også Brødremenigheten og Hernhutherne hadde stor fremgang. Konventikkelplakaten ble opphevet i 1849 og dette åpnet for at frikirkelige, lutherske kirkesamfunn fritt kunne utøve sin virksomhet i Norge.
I 1855 startet baptistene sin første menighet i Norge og i 1860 fulgte metodistene etter. 1870-årene var preget av flere store vekkelser som hadde sitt utgangspunkt i England og USA. Et sterkt innslag var den svenske predikanten og forkynneren Carl Olaf Rosenius (1816–1868).
Frelsesarmeens begynnelse – Norge
Første gang Frelsesarmeen er nevnt i Norge, er i «Luthersk Ugeskrift» 11. oktober 1879. Norske prester ble her advart mot denne nye sekten som var startet i England. Generelt sett var motstanden mot Frelsesarmeen stor fra Statskirkens prester[2] I slutten av 1880-årene ble det i Kristiania dannet en liten gruppe kristne som kalte seg «Den kristne Allianse», som jobbet for sjelens frelse. Gruppens mest kjente medlemmer var bokhandler Hubert, urmaker Gerrar, postmester Jørgensen og garvemester P. Th. Halvorsen. Rykte om Frelsesarmeen nådde dem og andre. Halvorsen startet sammen med en liten gruppe med egne møter under valgspråket «Blod og ild». Det ble tatt kontakt med Hanna Ouchterlony i Stockholm med ønske om at hun skulle starte Frelsesarmeen i Norge. Hun sendte i 1887 derfor stabsoffiser A. G. Segersteen til Norge for å rekognosere. Segersteeen fikk raskt kontakt med «Den kristne Allianse». På en samling med disse i august 1887, bad Segersteen om at Gud måtte gi Frelsesarmeen ett hus i Oslo. Halvorsen bevilget en tomt på Grønland 9 i Kristiania, og byggingen av et hus for Frelsesarmeen var raskt i gang.
Søndag 22. januar 1888 sto lokalet på Grønland ferdig til den offisielle åpningen av Frelsesarmeen i Norge. Troppene som skulle beseire det norske folk, var tallmessig langt fra imponerende: åtte personer utgjorde hele styrken. Det er imidlertid karakteristisk at halvparten av disse åtte var kvinner, med Hanna Ouchterlony som leder. Da hun året før besøkte England ble hun forfremmet til kommandør, og var den første kvinnen utenom Booth-familien som fikk denne rangen. Videre var kommandør George Scott Railton, stabsoffiser Segersteen og løytnant Amalie Olsen, kaptein Ludvig Dybing, fru Jeanna Corneliussen og stabskaptein og fru Orsborn.
På åpningsmøtene var lokalet sprengt til bristepunktet. Folk var nysgjerrige på den nye bevegelsen som var kommet til landet. Folk som fikk se offiserene, utbrøt;
Se på de rare hattene

De har røde bånd på luene, de er sikkert tyske musikanter

Sannelig, det er The Salvation Army
– Sa sjøfolk som allerede hadde møtt Frelsesarmeen ute i verden
De første møtene fikk stor mediadekning. Kritikken i avisene var forskjellig: «Møtene gikk slag i slag med sang, taler, bønner og atter sang, uten spor av liturgisk orden». «Som en farse som må feies av med liv og fart for å kunne gjøre lykke». «Å dømme etter stemningen i går, vil det antakelig ikke være lenge før det blir stiftet et norsk hovedkvarter».
Frelsesarmeen spredte seg raskt, noe som var helt i tråd med salvasjonistenes optimistiske motto: «Norge for Kristus».